BSH NYE NETTSTED FINNER DU HER: BSH HISTORIE. Velkommen alle gamle og nye medlemmer. Hilsen fra vertskapet.

1 1/2 etasjes trolleybuss fra Achen i Tyskland

Denne trolleybussen må vel sies å være av en mer sjelden type. Her er en av tidligere Achen Sporveier sin trolleybuss, linje 31 Kaizerplatz, fotografert på et museum i England. Man ser og en typisk britisk buss i bakgrunnen og til høyre i bildet. Noen som vet noe mer om denne tyske trolleybussen? Fotograf ukjent.

Vist 72 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

ASEAG nr. 22 er en såkalt “Einzelgänger”, altså den eneste i sitt slag. Halvannendekkere ble bygget til en rekke tyske lokaltrafikkselskaper fra 1949 og utover, spesielt etter 1960 da det ble innført forbud mot bruk at busstilhengere. Da leddbussene for alvor kom på markedet, falt mye av markedet for halvannendekkere bort, og i dag finnes det visstnok kun ett eksemplar igjen i ordinær trafikk.

Så vidt jeg vet, er ASEAG nr. 22 den eneste halvannendekkers trolleybussen som har vært bygd, og ASEAGs eneste halvannendekker. Den ble bygd i 1957 på et Henschel-understell, antakelig Henschel type 562 E som ble anskaffet i et mindre antall to år tidligere. Den ble tatt ut av trafikk mellom 1968 og 1970 da ASEAG gikk til anskaffelse av brukte leddtrolleybusser fra Bielefeld og Siegen, og den har vært på trolleybussmuseet i Sandtoft siden 1972. Museet ligger på en gammel militærflyplass fra 2. verdenskrig. Flyplassen var base for bombefly som ble brukt i luftkrigen mot tyske byer og industri. Som flyplass ble Sandtoft nedlagt i 1958, og museumsgrunnleggerne kjøpte området i 1969. Museet er ikke bare en statisk utstilling, men har, som vi kan se av bildet, en strekning der trolleybussene også kan kjøres. Det virker ubetinget som et interessant sted!

Jeg har ikke reist med denne, men med en dieselutgave som jo var langt vanligere. Den tar vel litt flere passasjerer en en vanlig treakslet buss ville ha gjort, men virket trang.
Innredningen på loftet var bygd opp med sidegang på venstre side og tre- eller muligens fireseters sofaer som i alle fall for meg framstod som klønete.
I underetasjen var det stort sett bare bakplattform og konduktørplass. Trang trapp og pasasje opp i selve hovedetasjen. Var nok ingen lykke hva stoppstedsopphold angikk på en travel byrute, men artig, for all del.

Det du nevner om trang trapp til 2. etasje, er et gjengs problem på halvannen-/dobbeltdekkerbusser. En forutsetning for at det skal funke, er at folk begir seg til utgangen i god tid før bussen stanser. Derfor er der gjerne rommelige vestibyler ved utgangsdørene. Da man sluttet med konduktører, ble bakerste dørsett brukt som utgangsdører i tillegg til de midtre. Til tross for mine mange opphold i Berlin, har jeg aldri reist dobbeltdekker i Tyskland, men jeg tror ikke tyskerne er mindre disiplinerte enn engelskmennene, og der får de det til å funke utmerket – tross svært trange trapper.

Kontinentale dobbeltdekkere har som regel to trapper, en for opp og en for ned så problemet er jo mindre.
Imidlertid stjeler jo “trappesjaktene” mye plass. Kult med to etasjer, men…

Jeg vil vel tro at til tross for trappesjaktene kan en dobbeltdekkerbuss frakte vesentlig flere personer enn en vanlig enkeltdekker – og med langt mindre behov for gateplass enn en leddbuss. Et helt annet spørsmål er jo om ikke behovet for både dobbeltdekkere og leddbusser, spesielt når man begynner å snakke om 3- og 4-leddete busser, ikke forteller om en trafikkmengde som burde rettferdiggjøre skinnelegging og sporvei i stedet (Jada, jeg er klar over alle kortsynte økonomiske argumenter mot sporvei, men her snakker vi om transportkapasitet og -effektivitet. Da kan det tenkes at det endelige regnestykket blir et ganske så annet).

Enig med Eyolf Berg at sporvei er den beste løsningen, og man ser jo verden over hvordan bybanesystemene bygges ut både i USA, Europa og Asia. De har stor kapasitet, som regel rask fremkommelighet, er komfortable og miljøvennlige. For Bergens vedkommende var det selvsagt en kjempetabbe å legge ned trikken. I dag kunne f.eks. de to lengste linjene Minde-Sandviken og Fridalen-Sentrum blitt utbygd med moderne materiell og blitt betydelig forlenget, og der kunne også blitt laget forgreninger til andre bydeler. Kortsyntheten slo alle rekorder i 1960-årene (og begynte vel allerede i siste halvdel av 1950-årene). Sporveisdirektør Slinde presenterte like etter krigen store planer/forslag om hvordan både trikkelinjer og trolleylinjer burde utbygges i nær sagt alle retninger. Og mange år senere uttalte daværende sporveisdirektør til undertegnede at den største tabben han hadde vært med på i sitt liv, var å legge ned trikken!

Bildet: Solrik mobil kvistleilighet med utsikt!

 

Bildesamlingen (6078 bilder)